Lediggang er roten til alt vondt

Jeg har alltid vært en kronisk rastløs person. Ei som kjeder seg lett. Derfor er det en pine for meg å føle seg frisk og ikke være i jobb. Jeg føler meg unyttig på et vis.

Dagene herigården går med til småpjusk hjemme -skrubbing av kjøkken og bad og andre juleforberedelser. Men i og med at jeg ikke har en deadline på når jobben skal være unnagjort (annet enn julaften -men det er jo eeeeevigheter til!), går ting i sakte fart. Jeg lar meg lett distrahere av fjasboka, blogglesing, strikking, shopping og kafe med venner og annet “surr”. Jeg trenger liksom en deadline for å få jobben unna -hvis ikke så gidder jeg rett og slett ikke. Det nytter ikke å lage en deadline for meg selv heller, for jeg er nemlig såpass glup at jeg gjennomskuer det lett -og dermed utsetter og utsetter jeg oppgavene så lenge jeg kan.

Jeg liker å ha mye å fylle dagene med -og kan lett falle ned i kjelleren om jeg føler meg unyttig eller ikke har noen spennende prosjekter på gang. Har kjent små drypp av depresjon denne uka -og ikke overraskende har de kommet mens jeg har kjedet meg.

Nå vil sikkert noen si at jeg vil ha godt av å lære meg å slappe av og kjede meg. Til de vil jeg bare si: Blææææh!

Tirsdag sa legen at jeg kan begynne å jobbe 30% etter nyttår. Selv føler jeg for å jobbe 130%, men jeg skal være flink å følge legens råd. Han har også skrevet i sykemelinga mi at det må passes på at jeg ikke tar på meg alt for mange prosjekter på en gang nå i starten. Hmpf, skulle nesten tro han kjente meg… Samme dag var jeg innom jobb og hadde et lite møte med sjefen. Han gleder seg (selvsagt) til jeg kommer i drift igjen.

Ellers fikk jeg vite at legen vurderte å ta meg av cipralex før jeg dro til asylet. Jeg var visst ganske hyper nemlig (whaaaat??). Men han fant ut at de på asylet skulle få den gleden av å oppleve meg i hyper tilstand, så han lot det være. Morsom lege! Det første de gjorde da jeg ankom asylet var selvsagt å ta meg av cipralexen. Pussig! Fastlegen har visst også diskutert “saken min” med han som er landets ledende spesialist på bipolare lidelser. Ingen av de hadde nemlig vært borte i at man kan bli så kjørt i grøfta av orfiril. Jaja, der lærte de noe nytt i alle fall!

Pisslei!

Lithium er en type salt, og salt blir man tørst av. Derfor drikker jeg litervis med vann daglig. Her snakker vi kanskje nærmere seks liter. Dette fører til at jeg må på do sånn ca hele tida (what goes in -must tydeligvis come out…) -og det begynner jeg å bli ganske så pisslei av! Det er nemlig ikke så spennende å sitte på doskåla i enninga.

I tillegg til at det er fryktelig kjedelig å sitte på do og kokkelure, begynner lommeboka også å kjenne på faenskapet. Frykter at jeg kommer til å bli personlig konkurs på grunn av utgiftene til toalettpapir, luftfrisker og håndsåpe.

Såeh… Dersom noen der ute har tips til hva jeg kan gjøre for å få en mer spennende toalettopplevelse -mottas dette med takk!

Heimkomsten

Nestsiste dagen på asylet var preget av en svært surken morgen og formiddag for min del. Men etter middagstid kom humøret seg, og jeg dro ned til byen. Ble til og med oppgradert til å være “følge” for en medpasient som hadde såkalt “utgang med følge”.

Siste dagen ble jeg vekket klokken ni av ei av pleierne som jeg fikk best kontakt med. Hun kom inn med medisinen min og kommenterte i samme slengen min fancy morgensveis. Hyggelig. Formiddagen gikk til møter med overlegen, pakking, mailing med fastlegen, levering av bøker på biblioteket, skravling med personal og galninger, møte med sosionomen, før det endelig var på tide å komme seg til flyplassen. Flyturen gikk greit, og jeg ble plukket opp av foreldrene mine på flyplassen hjemme før vi dro og spiste middag.

Jeg hadde knapt rukket å ta av meg ytterjakka før jeg fikk sms fra en jeg rota med i fjor. Hadde knapt hørt noe fra fyren, før han presterte å sende melding til meg første dagen jeg var på Åsgård. Finfin timing liksom. Nå ville han møte meg for en omgang lakentango eller ti. Joda, kar’n er råkjekk, deilig og har en fantastisk kropp (med bra biceps!), men han har et småtvilsomt rykte. Jeg føler liksom at jeg er litt mer klar for noe mer seriøst, og ikke bare tull og vas, så foreløpig er han litt på “hold” stakkar… Rett etter at jeg hadde sagt til han at jeg ikke var klar for noe æksjn denne helga, dro jeg på rema for å handle. Kjøleskapet mitt var jo passe tomt. Og hvem tror du ikke sneik rundt reolene? Joda, det var nok hunken det.. Joda, neida, såeh…

Anyways… Fredagskvelden gikk til strikking foran tv’n. Lørdag rydda jeg litt i leiligheta, før jeg møtte venninner på kafe. Orka ikke partyparty på kvelden, så i stedet ble det besøk hos ei venninne som er hjemme til jul. Koselig. Søndagen deriomot ble en bulimisk runddans med spising, spying, depping og selvmordstanker. Jeg hater søndager!

Dagen i dag startet også i crap-form, men jeg kom meg opp av senga. Sleit med maten, og fikk bare i meg en banan til frokost. Nå er det lunsjtid og jeg er råsulten, samtidig som jeg ikke eier matlyst.

Argh, er det ikke typisk at jeg blir i deppeslag rett etter at jeg har vært innlagt!?! I mårra skal jeg til fastlegen og onsdag til psykologen -så jeg blir  godt fulgt opp heldigvis.

Nå skal jeg møte modern til shopping + forhåpentligvis lunsj.

Asylet: Dag 17 & 18

Nå er jeg så lei av å være innesperra her at jeg er helt morken. Det føles som om jeg råtner innvendig og jeg er sur, sint og frustrert. “Se til å slippe meg ut for helvete!!” Joda, jeg vet jeg er her frivillig, og at jeg kan skrive meg ut når som helst, men man vil jo helst ha en siste samtale med legen. Behandleren min hadde siste arbeidsdag her mandag, og hun sa at jeg skulle ha avluttende samtale med overlegen onsdag, slik at jeg kunne reise hjem onsdag eller torsdag. Men jaggu måtte han være hjemme med sykt barn onsdag, og har ikke mulighet til å møte meg før fredag -noe som fører til at jeg må bli her lenger. Selvsagt skjønner jeg at han som alle andre må få lov til å være hjemme med sykt barn, men det er så jævlig kjipt når det fører til at jeg må bli her lenger enn nødvendig.

Jeg er sur sur sur, og det skal lite til for å få meg enda surere. Derfor prøver jeg så best jeg kan å holde lav profil. Det blei nemlig litt slamring med dører, kasting av bøker og drikkeflasker for min del i går kveld. Jeg takler dritdårlig å være innelåst og omringa av maskuka på alle bauger og kanter. Skjær mæ laus! Gleder meg så sinnsykt til å komme hjem. Noe av det første jeg kommer til å gjøre er å gå inn og ut gjennom inngangsdøra mi uten å spørre noen om lov. Og så skal jeg rulle rundt i min egen fantastiske seng ( <3 ) + spise fullkornpasta med grønnsaker, laks og creme fraish en uke i strekk om jeg føler for det.

Sånn! Det var skikkelig godt å få ut litt gruff. Nå kan jeg gå ut i “miljøet” og være menneske igjen.

Ellers fikk jeg vite i går at når man er under psykiatrisk behandling (minimum en behandlingstime pr uke) har man krav på gratis tannlege! Så nå kan jeg endelig få styr på kjeften min. Har utsatt og utsatt det av forskjellige grunner (en dose tannlegeskrekk, en dose økonomi, en dose prokrastinerings-syndrom mm).

…Nevnte jeg at jeg er drittlei galehuset og gleder meg til å komme hjem??

Asylet: Dag 16

Dag 16 tilbragte jeg stortsett med ei gammel venninne og hennes supersøte fire (snart fem!) år gamle datter.

Jeg møtte de to hyggelige skravlebøttene på biblioteket, hvor minstejenta satt og lagde julekort til slekt og venner. Jeg fikk også et kjeeeeempefint kort som hun hadde laget og signert selv.

Etterpå tuslet vi hjem til dem og spiste pasta og så på film. Mens mor lagde maten, ble jeg kommandert til å lese høyt fra boken om Skjønnheten og Udyret. Når vi gikk lei av det, så vi på den første Harry Potter-filmen. Vesla var så søt og skravlet seg gjennom filmen og krøp inn til meg når ting ble litt skummelt. Etter middag hadde vi pølseklypekrig!

Det var også godt å få snakket med venninnen som jeg ikke har fått snakket skikkelig med siden hun flyttet til storbyen for flere år siden. Vi ble kjent gjennom politikken i studietiden, og har tilbragt mange dager og kvelder med å diskutere krig og fred og religion og politikk og sånn. Jeg fikk også vite at hun har hatt flere innleggelser på det samme psykiatriske sykehuset som jeg nå er på. Det var godt å ha noen å snakke om det med. Ei som forstår.

Alt i alt var det en superhyggelig dag -og da jeg skulle dra tilbake til asylet spurte veslejenta mammaen sin: “Du mamma, atte kan Bipolaria sove her i natt?” Sååååå søt da!

Asylet: Dag 14 & 15

Under møtet med teamet mitt i dag ble det avklart at jeg sannsynligvis får reise hjem onsdag eller torsdag. Jeg er fortsatt i insentiv opptrapping av lithium, så de må se an blodprøver og diverse.

Noe av det beste med å være her, er at jeg har timer hos fysioterapeut et par ganger i uka. Det er så digg å få knødd muskler som har strammet seg av stress de siste årene. Vi har også øvelser som går ut på å gi slipp på kontroll. Det er supervanskelig for meg. Kroppen min vil liksom ikke la seg styre av andre -jeg kan late som om jeg lar meg lede, men i bunn og grunn har jeg full kontroll. Men merker heldigvis stor fremgang fra den første til den siste timen -nå klarer jeg å slippe meg mer og mer.  Selv om det er vanskelig for meg, har jeg garantert godt av det.

Jeg jobber også med å finne ut av de rettighetene diagnostiserte bulimikere har i forhold til dekking av tannlegeutgifter. Det hadde vært svært fint om man har krav til å få dekket tannbehandling -for det trengs! De har tannlege her på huset, men det er visst lange ventelister.

…ellers er jeg godt i gang med skjerf nummer seks her inne…

Asylet: Dag 12 & 13

Det ser ut til at oppholdet her inne blir kuttet med over en uke i forhold til det som var planlagt. Hurra!! Kjenner at jeg er lei av å være her. Lei av å måtte spørre om lov til å gå ut døra. Lei av å spørre om lov til å vaske klærne. Lei av å spise fast oppsatte måltider. Lei av at det er folk overalt. Lei. Lei. Lei.

Legen sa fredag at blodprøvene og serumspeilet så bra ut, og at de skulle se mer på utskrivelse etter å ha tatt ny blodprøve mandag. Ytterligere blodprøver og samtaler kan jeg jo ordne i heimbyen.

Det kan virke som om lithiumet begynner å fungere. Tankespinnet er i alle fall merkbart redusert -og det er jo det som har vært mest plagsomt. Nå har jeg i alle fall litt mer fred og ro i mitt eget hode.

Ellers går dagene her inne på sitt vis. Lørdag spiste vi tacos og hadde dartturnering (som jeg vant -hurra!). I tillegg har jeg vært med ei nettvenninne på kafe og shopping og diverse. Kjempekoselig!

Asylbiblioteket er rikholdig, og jeg har lest flere gode bøker her inne. Nå holder jeg på med “I morgen var jeg alltid en løve”. En meget interessant og facinerende bok.

Asylet: Dag 10 & 11

Oppholdet her på asylet fungerer overraskende bra som avrusning for min nettavhengighet. Er minimalt på nettet i forhold til vanlig. Sikkert fordi det er en felles-PC, og jeg ikke liker å oppholde den for mye, men også fordi jeg ikke har så mye “behov” for å være online. Har liksom nok med å være innlagt.

Leksa fra behandlerdama har ført til totaly overload i hodet. Trodde det skulle være piece of shit å finne et tema til samtalen, men jeg har gjennomgått ca 20 alternativer i hodet. Argumentert for og i mot alle sammen. Det toppet seg i natt. Da klarte jeg ikke en gang å sove fordi hodet var ustoppelig opptatt med å finne det “perfekte tema”. Det endte i kutting og overspising klokka to på natta.  Da jeg endelig klarte å sovne, ble det pinatameg springing og stressing i drømme også. Ikke gøy. Samtalemøtet med behandlerdama skulle egentlig være etter frokost, men det ble utsatt til i mårra. Håper jeg klarer å slappe av til da. Tror faktisk min reaksjon/forberedelse på leksa egner seg fint som mitt valgfrie tema…

Ellers merkes det på avdelinga at det er fullmånetid. Merkelig nok er det personalet som lider mest av “månesyke”. Makan til fjås og fjas har jeg ikke sett siden barneskolen -men det er bare artig da.

Asylet: Dag 8 & 9

Dag åtte startet med en skikkelig hard core samtale med behandleren min. Hun stilte tøffe spørsmål om meg og jobb, idrett, kropp og min følelse av ensomhet som jeg prøvde å svare etter beste evne. Det var ikke mye gøy. Derimot var det svært slitsomt. Men jeg vet jo at jeg hadde godt av det. Rett etterpå ble det en time hos fysioterapeuten. Det var godt å bli knadd på etter de tøffe konfrontasjonene med behandleren min.

Senere dro jeg ned på asylets rikholdige bibliotek og lånte med meg to bøker. En som er skrevet av en amerikansk psykiater som selv er bipolar, og boken Sebrapiken. Sistnevnte er en svært sterk historie, som jeg dessverre kjenner meg litt for godt i til tider.

Fikk endelig sove. Det måtte en innsovningstablett til for at jeg skulle få 8 timer søvn (usammenhengende -men dog svært deilig). Også denne gangen ble jeg vekket av en overivrig nattevakt som lurte på hvor mye jeg hadde fått sove. Vekker han meg en gang til -skal æ pinatameg drefse han over auan!

Dag ni startet med en ny samtale med behandlerdama. I forkant hadde jeg fått i lekse å liste opp ti ting som beviser at jeg ikke er udugelig. Jeg kom på åtte.

Leksen til neste gang er å komme på et tema vi skal diskutere. Det kunne være hva som helst. Jeg lurer på om jeg skal være såpass tøff i trynet at jeg bringer opp temaet styrke/selvstendighet.

Ellers er det lite æksjen her på asylet. Har vært på shopping, strikket masse, lest bok, vært innom bassenget, småterget miljøarbeidere osvosv.

Asylet: Dag 7

Lunta mi er blitt superkort etter en lang periode med lite og kun overfladisk søvn. Er redd for at et par av mine medpasienter kommer til å få unngjelde om jeg ikke får sove bedre snart -og jeg har flere ganger nå i det siste måttet trekke meg tilbake fra personer og situasjoner for ikke å klikke i vinkel. Har prøvd flere typer sovemedisiner, men ingenting har slått meg i snork ennå. Ingenting biter tydeligvis på this hyperstate of mind.

Jeg og et par av folket her inne dro en tur på bowling etter søndagsmiddagen. Det var skikkelig godt å komme seg ut, se andre vegger og folk + tenke på noe helt annet. Jeg tapte med stil, men selv for en dårlig taper som meg gjorde det fint lite. Jeg valgte bare å ta det  som en læring i at det er greit å tape innimellom -selv for en superwoman som meg.